Det hele startet sommeren 2007 da en avdanket mikroflypilot, en avdanket Hg pilot og en mislykket fallskjermhopper måtte komme i lufta igjen. Vi innså at konvensjonelt kurs var umulig for tungt etablerte gubber, og reiste til Åre for en intensivkurs i PG. I lufta kom vi, og vi fikk etter hvert ved hjelp av korrupsjon, trusler, trygling og voodoo snusket til oss norsk pp2-bevis.
Av Magne Meldal
Han som hadde den tunge oppgaven med å få overtente gamlinger trygt opp i lufta og ned igjen var Fredrik Gustavsson, en slags PG boms wannabe (jobber for mye til å være boms), og som på godt og vondt er en Nordens, Europas, verdens(?) mest erfarne instruktører gjennom å ha ha guidet tusenvis av nervøse pappskaller ned fra Åreskutan. På kurset skjønte vi at det var Provance mer enn skutan som tente ilden i den lille gutten i en 42-årings kropp.
I februar ’08 ramlet det inn en mail fra Fred med invitasjon til Greolieres. En kjapp rådslagning senere, og jeg og Andy meldte oss på og billetten ble klistra opp på veggen. Robert feilprioriterte en mislykket rypejakt i Sverige i stedet, og kommer sterkere igjen neste år…
Teamet fra Nidaros, forfatteren og Andy Cole studerer et imaginært punkt i lufta i Gites du Cheiron.
Uke 39 kom etter mye venting, og på Værnes var stemningen spent. Bloggen til Fredrik sa at det hadde vært blandet vær, og meldingen var også midt på treet for vår uke…
Søndagen kom vi til Nice rundt klokka 11, og vi hilste på de 4 andre turkameratene i Team39. I Gordon stoppet vi på et lokalt marked, og spiste pølser, oliven, druejuice, honning, ost, fiken og andre lokalt produserte herligheter. Og drakk vin. Og jeg må innrømme at det ikke var det eneste jeg svelget, også et par kameler måtte ned. Jeg synes nemlig svulstige historier fra Toscana og Provence der overmette 50-åringer snakker med store ord om mat- og vinopplevelser er en av Nord-Europas mest forslitte klisjeer. Så å innrømme at det faktisk var fantastisk bra satt lang inne, Men det var det, og det skulle vi få bekreftet igjen og igjen. Bryllen (Créme Brûlée) på St Hubert for eksempel, jeg rater den høyere enn pizza på Barricade.
Andy danser jenka i bakgrunnen og Johan ”ollar” brød på markedet i Gordon. Foto:Fred G.
Vi sjekket inn hos Ben og Karen, og helte i oss litt Rosé. Det var søndag, med tungt skydekke og regn. Karen lærte oss at saus og rövknull (18 års grense her) låter til forveksling likt på fransk. Noe hun lærte etter å ha tilbydd gjestene på Barricade en av dem som tilbehør til hovedretten. Det blir hipp som happ, vi får ta det som kommer.
Fredrik er en enkel fyr, og når han går høyt ut og hevder at Greo er guds gave til flykåte losers som oss, er han ivrig etter å få rett. Det er jo en kjent menneskelig egenskap. Konsekvensen er da at han kjører oss rundt, sent og tidlig, uansett vær for å finne den beste (eneste) flygingen, låner ut utstyr og herjer på værre. Og resultatet for oss at vi fikk hele 15 turer på en uke der vi ved egen hjelp hadde fått kanskje 5.
Mandag opprant med kaldt og guffent gråvær og vi kjørte rundt et-eller-annet sted og gjorde noe ikkeflygingsgreier helt til ettermiddagen. Jeg aner ikke hva det var, men det var sikkert noe jeg kunne skrytt av, for eksempel her. Til slutt ble det så ille at Fredrik kjørte oss til Kennedystarten. Jeg tror det satt langt inne, for en svenske hadde omtrent påført han hjertestans der uka før, men for oss som er vant med å snuble rundt på Orkanger, er det jo rene golf-greenen i sammenligning. Det var svakt heng, og jeg greide å holde høyden med pass foran starten, og min-synk flyging. Etter ei stund ropte Fredrik noe til meg på radioen, og jeg måtte fikle den fram fra lomma for å svare ”HÆ? Gjenta?!?!”. Denne fiklinga var nok til at jeg tapte hanget. Så svakt var det. (Hva var det Fredrik sa? Som var så viktig? ”Bra Magne”. Tusen takk. )
Noen av svenskene i gruppa var om mulig noe enda mer rustne enn oss, og demonstrerte noen flotte akrolandinger på hovedlandingen nede i dalen under Gordon. Den er jo bare 800m lang, så sånt må man jo regne med noen C-momenter for å komme ned (u)trygt. Fredrik skjønte etter hvert at han måtte ta på instruktørhatten i tillegg til sjåførlua… Men to (for oss) riktig fete turer ble det, og vi var i gang! Topp stemning i leiren.
Tirsdag var fortsatt gråvær, men vi rakk en introduksjonstur til CdB. Der benyttet jeg anledningen til å demonstrere en av mine baklengsstarter. Og da mener jeg ikke å dra opp skjermen baklengs, men å starte baklengs. Hele veien. Vel, Fredrik benyttet ankerkjente pedagogiske metoder som å rive masse kjeft på radioen og i bussen, håne og henge ut i bloggen sin. Det funka, jeg lærte meg å kontrollere vingen før kamikaze-stupet ut. To turer ble det forresten.
ja du ser riktig, det er en ”kvit Speedo”
Onsdag og fortsatt gråvær. Vi sjekker ut Gordon, men det er bakvind. I stedet ser vi at det står inn vestlig på Cavillore-toppen, og vi går dit. En fin forlenget sklitur rundt Gordon med vinkende turister og med deilig brødsynk på slutten som øket spenningen nevneverdig. På kvelden ble det Roquebrune (Monaco) En spektakulær site, og spennende flyging, og bad i et middelhav som var varmere enn lufta. Etter mørkets frambrudd fikk jeg prøve stedets muslimdass med timer på lyset. En interessant opplevelse å famle rundt i mørket i … ja nok om det.
Torsdag og klarvær!!! Vi dundrer rett til CdB og rekker tre turer før det overutvikler. Første tur svak, med skraping foran start. Andre tur og jeg lærer meg å skjønne hvilke bergnabber som funker, og jeg er høyere enn start, men sliter med å etablere meg og prikke inn kanonbobla. Thomas (400 turer) klarer det og stikker. Jeg klarer meg en god stund mye takket være Sport4s utrolige min-synk, men det glipper etter hvert og det blir å kjøre opp igjen.
Nå popper det opp cumuluser over alt, og det er tydelige sykluser inn, men fortsatt langt unna sterke forhold. Jeg starter med vilje ikke blant de første, men ser heller på at de flyr igjennom den ene bobla etter den andre mens de fotograferer og har seg. Jeg klorer igjen noen minutter foran start i null og turbulent luft. Får et forstadium til forntinnklapp, men en uke med terping på aktiv flyging og pitch-kontroll betaler seg, og jeg flyr innbitt videre. Snart kommer ei tydelig definert boble rett foran start, og jeg klamrer meg til den mellom elevstarter (hallo?!?! Jeg er elev selv…) og disktrasar, til jeg endelig går klar av starten og kan kjøre 360-er. Da bærer det opp med først 2 og senere 3-4 meter opp i skybas på rundt 2200m. Jeg har vært så innbitt og fokusert på dette at jeg ikke har tatt meg tid til å verken se meg om eller slå på gps’en. Ikke noe mer busting pga fikling med utstyr her nei! Jeg har til og med lagt igjen kamera med vilje. Men den utsikten som møter meg når jeg avslutter skruinga tar nesten pusten fra meg, hvilket fantastisk landskap som åpner seg! Fredrik kommer på radioen og ber meg sjekke penetrering da jeg driver langt bakpå, men det er ikke noe problem, det lite vind, jeg har 15-20km/t bakkefart hands off. Han foreslår deretter at jeg skal følge ryggen østover mot Cheiron, og prøve å nå Anca, helt øst på sletta. Thomas og Johan har allerede dratt, og jeg ser dem et par kilometer foran meg.
På vei østover langs ryggen fra CdB. Johan fotograferer Thomas.
Jeg legger i vei med god høyde, men etter hvert synker det mer og mer. Men timene i HG har lært meg at på en sånn dag, med en sånn himmel, i et sånt terreng, må det komme mer. Etter hvert kommer jeg nesten like lavt som Andreas som skraper seg vei langs berget, skrekk og gru!!! Men i det jeg kommer på høyde med kanten igjen smeller det til i varioen, og jeg tar en ny klokkeren boble til skybas. Dette er lærebokforhold! (Andreas får omtrent på denne tiden tomt batteri på vario, misser denne bobla, og snur) Skya foran meg har vokst seg stor, og det utvikler seg fort. Fredrik konfronteres på radioen, og han sier den er trygg, så lenge jeg ligger i forkant. Jeg flyr ut foran skya, og er nå en enkel sklitur unna modellflyplassen på Anca. Jeg tar igjen Thomas og Johan, og en merkelig engelskmann flyr 10 meter bak meg. Hva er vitsen med det? (det skal senere vise seg). Modellflyene lander og Thomas, Johan og jeg (og L'Englaterre) følger etter med få minutters mellomrom. Ojojoj, min første distansetur! Hvilken følelse! Helt fantastisk og verd hele turen alene. Overlykkelige slenger vi skrotet i bussen til den ventende Fredrik, og forlater teposen (han har vært en mislykket bussparasitt hele uka).
Pierre dypt konsentrert om den krevende kjøringen opp til 300 starten i Greo
Fredag blir det Cheiron i godværet, og vi møter Pierre med den bulkete Land Roveren, den humpete veien, og blir introdusert for den like bulkete og humpete lufta over landingsfeltet. Vi snubler oss ut første tur med ei slitt line på meg, og en klokkeren baklengsstart på Andreas (forklaring: se lenger opp). Det overutvikler også i dag, og på andre turen begynner det å ringe ei bjelle i bakhodet. Dette er for lett. Det løfter overalt og skyene er mørke. Det vekker uhyggelige minner fra en skremmende tur fra Vole på 90-tallet, der jeg måtte rømme ned dalen mot Otta, med en hissig regnskur (+ venner) i hælene. Jeg klatrer raskt oppover Cheiron i en 4’er-boble etter å ha skrapet litt foran starten. Men når jeg kommer på høyde med hula under toppen løfter det skremmende bra under en nesten 100% overskyet og mørkegrå himmel. Nok for meg og jeg legger i vei ut mot Cipiere. Over dalen møter jeg masse synk, og bestemmer meg for å snu mens leken er god. Etter masse deilig turbulens over landinga får Fredrik, eksdamer, onkler og tanter til slutt geleidet alle nokså helskinnet ned. Pierre sendte etterpå ut en elev som fløy hele veien ned til han var på bakken med store ører. Litt friskere instruktører sørpå.
Lørdag ny dag med CdB, 4 turer med alt fra svakt til overutvikling, speed og ører. Vi er tross alt fornøyde med å ta riktige beslutninger og fly konservativt når forholdene utvikler seg raskt. Ikke alle var like heldige den dagen skulle det vise deg, vi får høre om ulykken i St. André bare tre mil unna, og det legger en tung demper på stemningen hjemreisedagen.
Forfatteren fester stay-ups på Cdb med Lachens mot vest i bakgrunnen
St Hubert og Barricade forer oss gode og mette, med hyggelig betjening og tvilsom innredning hele uka, perfekt. Rosé fra 5-litersbokser forer vi oss selv med. Sosialt var det helt ypperlig, alle i gruppa var noen morsomme skruer, og de lokale ”grodetarne” tilsvarende. Team 39 snakker allerede om å møtes igjen i Åre i vinter.
15 turer på ei uke, på 5 forskjellige steder, i svært varierte forhold, under guiding av en meget dyktig instruktør. Med andre ord en skikkelig intens uke som ga stupbratt læringskurve for oss kløner i midtlivskrise. Slikt gjør veldig mye med ferdigheter og trygghet. Selv lærte jeg bl.a. dette: Vi flyr jo for å ha det gøy. Hvis det ikke kjennes bra ut, stå på bakken. Hvis det er bra, fly!
Vi kommer igjen neste år :)
For andre versjoner av samme historie, sjekk Johans blogg her: Link
Fredriks blogg her (bla fram for de enkelte dagene):Link
